«Hvor er du, pappa?»

Les historien om Trond-Olav Johansen og faren hans, Kjell, som forsvant på havet
«Heter båten Ramona?», Trond-Olav kjenner hjertet slår hardt og fort. Operatøren på Hovedredningssentralen bekrefter mistanken: Det er fiskebåten Ramona som er funnet drivende. Uten tegn til mannskap. Trond-Olav Johansen har i løpet av årene som redningmann deltatt i mange søk og redningsoperasjoner. Brått er dagen snudd på hodet: nå er det han som er nærmeste pårørende.
Jeg vil redde liv
  • «Vi hadde et veldig godt forhold», minnes Trond-Olav Johansen. Som voksne var far og sønn nære. Faren, Kjell Johansen, var fisker. Det var også Trond-Olav, før han ble redningsmann i Redningsselskapet. Som skipsfører på redningsskøyta jobber Trond-Olav turnus; fire uker av og fire uker på. «De dagene vi begge var hjemme hadde vi fast kaffeavtale». Klokken 10 rullet farens lille, røde bil inn i oppkjørselen. I stua, hvor de hadde utsikt over havet, kunne de sitte i flere timer. Over nytrukken kaffe mimret de over gamle båter, diskuterte fiske – ja de kunne prate om alt. «Han var faren min, men vi var også veldig gode venner.»

     

    Som redningsmann er Trond-Olav vant med tøffe tak på sjøen. Havet kan være uberegnelig. Det gir, men det kan også ta. Havet tar ingen hensyn. Det kan være grådig. Av og til dødelig. «Når du ikke kjenner den forulykkede kan det være tøft, men du klarer til en grad å distansere deg. Det er ikke mulig når du selv er pårørende». 

     

    Da onkel forsvant

    Han husker første gang det skjedde: Det var et forferdelig vær ute. Trond Olav er på jobb i Svolvær. På kveldinga, mens regnet pisker på styrhusrutene lytter mannskapet til et pågående redningsarbeid over radioen. «…Fredrik André…» Trond-Olav stivner til i det han hører navnet på sjarken. Onkelens sjark? Den natten får ikke Trond-Olav sove. Neste morgen reiser han hjem og bidrar i søket sammen med letemannskaper og sin egen far, Kjell. Søket pågår i to uker, uten spor av hverken onkelen eller båten hans. Ikke før et undervannskamera fanger et grufullt syn: På 85 meters dyp, ved siden av ankeret og omsluttet av mørke, ligger Vidar Johansen, Trond-Olavs kjære onkel og Kjells nære lillebror. «Han hadde antagelig satt seg fast i garnet og blitt dratt med ned» konkluderer Trond-Olav. Båten hans fant de aldri.

    Tapet av lillebroren går inn på Kjell. Erfaren fisker til tross; noe har forandret seg mellom Kjell og havet. Han blir mer engstelig. Han som har vært linefisker på sin hals går over til å fiske med garn. Da trenger han ikke å gå så langt ut. Dager hvor himmelen er mørk, og havet urolig og kranglete, kan han fortsatt skimte alle lysene fra husene på Bolga.

Høyt der opp sitter en sønn og kjenner på følelsen av at han mest sannsynlig aldri mer vil se pappaen sin i live.

  • En kald novemberdag ringer telefonen til Trond-Olav som er på jobb i Hammerfest. Det er farens kjæreste. Hun tror det er skjedd noe med Kjell, men vet ikke hva. Trond-Olav ringer opp hovedredningssentralen. Han spør om det foregår noe søk i Meløybassenget. Operatøren bekrefter av det er funnet en fiskebåt uten mennesker om bord. «Heter fiskebåten Ramona?», spør Trond-Olav. Det er 2. november 2012. Klokken er halv fire og marerittet han opplevde når onkelen forsvant er i ferd med å utspille seg på nytt. Men denne gangen er det hans egen far som er savnet. Halv fem sitter Trond-Olav på et fly i retning Bodø. Under ham passerer Finnmarksvidda, Lyngdalsalpenes hvite topper og øyrikene i Vesterålen. Høyt der oppe sitter en sønn og kjenner på følelsen av at han mest sannsynlig aldri mer vil få se pappaen sin i live.

     

    Minnene på kaia

    Da han ankommer Bolga ser han farens bil stå parkert på kaia. Sjarken er fortøyd like ved. Men ingen Kjell. «Det var tungt», minnes han «Pappa pleide alltid å stå på kaia og ønske meg velkommen når jeg kom hjem.»

    Trond-Olav vil være til hjelp, føle at han bidrar. Han klarer ikke sitte hjemme og vente. Og hvorfor skulle han? Han har jo både kompetansen og erfaringen som trengs. I en situasjon han ikke rår over finner han trøst i å kunne bidra med det han kan aller best: søk etter savnede personer. Redningsmannen berømmer Lensmannen i Meløy for at han tok ham med på råd og lyttet til det han hadde å si.

“Kjells ene støvel blir liggende igjen om bord. Den andre finner de i garnbruket.“

For Trond-Olav, er tapet av pappa Kjell Johansen (avbildet) en tung bør, men gjennom jobben forsøker han å la erfaringen komme andre til gode: «Våre støttespillere, de som gir penger til Redningsselskapets arbeid, er de som sørger for at færre må
oppleve hvordan det er å miste en man er glad i.» Selv tenker han på faren hver dag: «Når jeg er på havet, da er han med meg.»

  • «Vi satte opp masse søkeområder. Vi visste nøyaktig når han gikk ut, hvor båten lå, hvor han hadde satt garnlenkene. Jeg var sikker på at vi kom til å finne ham. Hver gang telefonen ringte var jeg sikker på det var beskjeden om at han var blitt funnet», Trond-Olav pauser, trekker pusten og avslutter «dessverre ble det ikke slik». Han forteller om lange dager hvor de søkte etter faren. Hvordan det første han gjorde om morgenen var å gå til vinduet og studere havet og strandlinjen ekstra nøye, før han dro på seg ytterklærne og lette. I kuling og bitende kulde, blant de hundrevis av holmer og skjær som omkranser Bolga.

    «Pappa var sikkerhetsorientert. Båten hans var utstyrt med all verdens sikkerhetsutstyr; e-stop, friflyt, flytekjeledress, redningsflåte…». Hva som faktisk skjedde med faren vil Trond-Olav og familien aldri vite. Men de har noen teorier, bygget på erfaring og kompetanse, men også de små tingene, små faktorer bare noen som kjenner deg godt vil

Jeg vil bidra til at flere kommer hjem til sine familier

Velg type

  •  
  • For å kunne gi deg skattefradrag ber vi om at du oppgir ditt fulle personnummer. Les mer om skattefradrag og hvorfor vi trenger personnummeret ditt.
  •  
  •  
  •  

Jeg vil betale med

  • legge merke til. «Han må ha hatt det fryktelig travelt», begynner Trond-Olav «Pappa var av den litt gamle mentaliteten; overbevist om at hvis han ikke hadde på seg det riktige utstyret når han satte bruket, ville han ikke få fisk. Lua måtte være på», den rolige redningsmannen smiler vemodig ved minnet om faren. «Da de fant båten lå lua til pappa igjen i styrhuset.» 

     

    I tankene ser han hvordan garnene begynner å hekte seg fast. I et forsøk på å redde de nye garnene fra å revne, løper Kjell bak i båten. Alt skjer så fort. I løpet av sekunder blir han selv sittende fast i garnlenka og dratt med ned i det kalde novemberhavet. Kjells ene støvel blir liggende igjen om bord. Den andre finner de i garnbruket. Selv ble han aldri funnet.

    Kjell Johansen ble meldt savnet en fredag. På lørdagen gikk søket over fra savnet person til antatt omkommet. Et søk er en kostbar og omfattende prosess; det trengs søkemannskaper og båter, diesel, mobile

«Det var tungt. Pappa pleide alltid å stå på kaia og ønske meg velkommen da jeg kom hjem»

– Trond-Olav Johansen

  • undervannskameraer til å saumfare havbunnen med og annet utstyr. Etter hvert som tiden gikk minket også sannsynligheten for at Kjell kom til å bli funnet. Pengene fra det offentlige tok slutt. Trond-Olav og familien brukte egne, oppsparte midler for å finne faren. I desember satte lokalsamfunnet i gang en kronerulling.

     

    November var blitt til desember. Julen kom og gikk. Trond-Olav husker nesten ikke dagene da det sto på som verst. De er liksom slettet fra minnet på et vis. Men han husker hvordan lokalsamfunnet stilte opp. Alle deltok de i søket, eller med omsorg og trøst for familien som var rammet. Farens kollegaer, naboer, venner. Det ble arrangert minnestund. I farens båt, Ramona, dro de ut på stedet hvor båten ble funnet tom, og la ned en krans. Rundt Ramona lå tett av båtene til farens fiskerkolleger. Tente fiskerilys lyste opp i mørket, som en siste hilsen; til en far, en bestefar, en venn, en kollega og sambygding.

     

    Graven som ikke finnes

    Trond-Olavs barn, Kjells barnebarn, tok tapet av bestefaren svært tungt. Det var en vond tid. Trond-Olav brukte mye tid sammen med barna. For datteren var det lett å sette ord på følelsene, men sønnene trengte tid. Tid til å bygge opp tilliten til å snakke om det vonde og triste. Den dag i dag får han fortsatt spørsmål om bestefar og hvordan han var. Spørsmålene dukker opp hos ham selv også.

     

    «Jeg var ikke ferdig med å høste av pappas kunnskap». På telefonen ligger farens nummer fortsatt lagret.

«Det er tung å ikke ha en grav å gå til; å vite at han fortsatt ligger ute der en plass.» – Trond-Olav, om tapet av faren

Søk- og redningsarbeide koster, men for dem som selv opplever tragedien – og deres pårørende – kan ikke viktigheten av det livreddende arbeidet måles i penger. Redningsselskapet er en humanitær organisasjon. Det er DU som gjør arbeidet mulig!

  • Trond-Olav vet så altfor godt hvordan det er å savne noen. Aldri mer vil den lille røde bilen til faren rulle inn i innkjørselen hans. Aldri mer vil faren smilende vinke sønnen velkommen hjem på kaia på Bolga etter endt turnus.

     

    Men minnene vil aldri forsvinne. Den første turen med faren på sjarken i Finnmark som trettenåring, eller da faren lagde julemiddag i barndomshjemmet. Hvordan duften av granbar og ribbe fylte huset, og faren var julenisse på julaften. Sønnen kunne alltid se at det var pappa som skjulte seg i kostymet. Som voksen feiret de jul sammen annethvert år, når Trond-Olav var hjemme i stedet for på vakt på redningsskøyta. «De gode minnene blir ikke borte. Savnet blir bare større når man reflekterer tilbake på sånne ting…» stemmen vakler en smule. Den erfarne redningsmannen pauser, trekker pusten og tar sats, «Som yngre hadde jeg bestandig en bestandig en fin jul på Bolga. Jeg får ikke den samme julestemningen nå lenger. Den er ikke der.» 

     

    «Det er tungt å ikke ha en grav å gå til; å vite at han fortsatt ligger der ute en plass», Trond-Olav blir blank i øynene og lar blikket gli ut mot havet. Det hender han snakker med fiskere som vegrer seg for å bruke redningsvest i oppfatning om at den hemmer dem i arbeidet.

     

    «Den redningsvesten er ikke bare for deg, sier jeg da, den er for de som sitter igjen på land også. For den dagen du havner i sjøen uten redningsvesten kan det godt hende at du blir borte, men har du på deg redningsvest er det mye større sjanse for at du blir funnet. Så neste gang du vurderer å la være å ta på deg redningsvesten; tenk på hvem det er du har den på deg for.»

Når det står mellom liv og død teller hvert sekund. Gi en livreddende julegave idag!

Velg type

  •  
  • For å kunne gi deg skattefradrag ber vi om at du oppgir ditt fulle personnummer. Les mer om skattefradrag og hvorfor vi trenger personnummeret ditt.
  •  
  •  
  •  

Jeg vil betale med