Da mamma reddet Aksel

Les historien om

I det storebror bøyer seg ned i vannet drar Anne kjensel på noe rødt som får mammahjertet til å dundre i brystet. Det er badebuksa til Aksel. Den lille gutten som enda ikke kan svømme, flyter livløst med luftveiene godt under vannskorpa.

Jeg vil redde liv

«Vi skal bare en kjapp tur på do». Pappa Kenneth Gorman og seksåringen Mats forsvinner ned i kahytten. Mamma, Anne Gorman, kaster et blikk mot stranda der fireåringen Aksel leker i vannkanten, og eldstemann Sander på 11 dykker etter krabber med to kamerater. Hun rydder videre i båten, med stadige blikk mot barna sine. Sommerdagen kjennes så deilig og ettermiddagssolen så varm. Vannet holder om lag 20 grader. To familier, i hver sin båt, som skal overnatte på idylliske Merdø utenfor Arendal. De skal bade og dykke og spise god mat, skravle til natten før de skal vugges i søvn av bølgeskvulp, og vekkes av morgensol og måkeskrik. Det føles som den fineste dagen denne sommeren.

Artikkelen fortsetter under filmen.

Et uoppmerksomt øyeblikk

Da Anne nok en gang vender blikket mot stranden leker ikke Aksel i vannkanten lenger. Hun skanner stranden med øynene. Hva kan han ha funnet på? Har han gått innover mot skogen? Eller mot svabergene? Anne kjenner uroen i kroppen. Hjertet som banker litt fortere og blikket som søker. Bare Sander er å se, med dykkemaske på der han leter etter småkrabber med to kamerater.

En liten rød badebukse

I det Sander dykker ned får hun øye på en liten rød flekk en kort meter bak storebror. Hun drar kjensel på den med en gang; det er den røde badebuksa til Aksel. Han står ikke, han flyter på magen med ansiktet vendt i sjøen. Trebarnsmoren kjenner panikken gripe tak, og brøler alt hun kan i håp om at Sander skal se det som skjer bak ham. Men 11-åringen har selv ørene under vannflaten i jakten på krabber og hører ikke mammas rop.

Jeg håper Aksels historie vil være en vekker. Slik at vi holder et godt øye med barna når de bader. Og at vår historie vil forhindre at en annen familie vil måtte oppleve det vi gjorde.

-Anne Gorman

"Han er død"

Omsider får Sander øye på lillebroren. Han flyter livløst. Ansiktet ned i sjøen. Sander strever med å få tak i ham, men det er så dypt at han selv ikke når bunn. Han må dytte Aksel inn mot land før han endelig får fotfeste og kan heise lillebror opp på skulderen. Med lillebror hengende slapt i armene roper han etter hjelp. Hjelp fra en voksen som kan redde lillebroren hans. På stranda har døsige badegjestene våknet og forstått alvoret. Ei dame tar Aksel i fanget og dunker ham i ryggen. Et fåfengt forsøk på å få liv i ham. Flere mennesker samler seg rundt. Stemmer som summer. «Han er død», hører Sander.

Anne har aldri løpt så fort. Hun enser hverken småstein eller skjell under nakne fotblad som hamrer mot bakken. Sander kommer mot henne, han hyler og er oppløst i tårer. Ansiktet er forvridd av redsel og sorg. Men Anne springer rett forbi. Hun er nødt. For hvis det hun har sett stemmer, har Aksel druknet. Og hvert sekund teller om hun noensinne skal få ham tilbake. Hun kaster seg ned i sanda og river Aksel til seg. Den lille gutten er blek og livløs i armene hennes. Kroppen er kald. Leppene er blå, og det skummer fra munnen.

Livsviktig kunnskap

Som sykepleier er Anne drillet i hva hun skal gjøre ved en pustestans. Hun legger fireåringen på ryggen, tilter hodet lett bakover for å frigjøre luftveiene, og starter med innblåsinger. Rundt dem er situasjonen blitt kaotisk, men Anne er kun fokusert på Aksel. Hun hører hverken gråt eller rop. Det eneste hun registrerer er at noen har ringt AMK, og at Kenneth kommer til og overtar jobben med kompresjoner.

I Arendal setter skipsfører Torjus Sundsdal med mannskap og ambulansepersonell kurs mot øya hvor Anne og Kenneth kjemper for livet til sin yngste sønn. Den spede brystkassen hever og senker seg i takt med luften som fyller lungene. Anne synes at han puster og stopper et sekund. «Nei, han puster ikke ordentlig», sier Kenneth. «Fortsett!». Inni gnager følelsen av at han ferd med å miste sin yngste sønn.

Den vakreste gråten

Anne og Kenneth fortsetter. «1-2-3-4-5…», og der! Endelig våkner Aksel til bevissthet!  Han hoster og trekker luft. Anne løfter sønnen opp på skulderen. Vannstrålen som klasker i bakken bak henne høres ut som flere liter. Så setter Aksel i å gråte. Den vakreste gråten Anne og Kenneth noensinne har hørt.

En feriegjest kommer bort til Anne. Med rolig stemme sier hun, «Bli med mæ. Så kan vi ta han inn i skyggen». «Nei…», svarer Anne, «Jeg vil ikke i skyggen». Sønnen kjennes iskald. «Du kan få sitt oppe hos mæ der det e rolig» sier damen. Anne ser på henne, «Har du en dusj?». Den lille gutten er dekket av sand, og hun vil nødig risikere å blåse sand ned i lungene hans om han skulle få en ny pustestans. Å bære ham ned i vannet igjen makter hun ikke. Med et godt grep om sin yngste sønn snur hun seg til Kenneth. «Gå til Sander», sier hun. «Gå til Sander og snakk med ham. Jeg har kontroll på Aksel, men vær så snill, du må snakke med Sander». Hjertet verker for storebror som har blitt overlatt til seg selv i alt kaoset.

Mens Kenneth tar seg av Sander, får Anne spylt av Aksel all sanden og pakket ham inn i et håndkle. Når helikopteret med Anne og Aksel forsvinner i retning barneintensiven i Kristiansand sitter en far igjen på Merdø. Totalt utladet lar Kenneth tårene falle.

Mange voksne til stede betyr ikke at man har mer kontroll. Heller tvert imot. Når ansvaret er fordelt på flere, er det lett å tenke at «noen» følger med.

-Anne Gorman, om viktigheten av å holde øye med barn som bader.

Trening i hjerte-lunge-redning reddet Aksels liv

Heldigvis gikk det bra med Aksel. Men det var ikke selvsagt. At Anne var drillet i hjertelungeredning og visste hva hun skulle gjøre reddet fireåringens liv. Etter en dag på sykehus ble han utskrevet. Lei seg for å ha gått glipp av den fine overnattingsturen ble gleden stor da valgte familien å vende kursen til øya dagen samme dag. Anne hadde to mål med turen; hun ville at guttene raskt skulle komme seg ut i vannet igjen for ikke å få traumer som følge av den dramatiske hendelsen, og hun ville sørge for at øyboerne som hadde hjulpet til fikk vite at det hadde endt godt. «Det sto folk igjen på stranda og gråt da vi fór. Tydelig preget av hendelsen. Jeg vet ikke hva jeg har reaktivert hos dem. Jeg ville vise dem at det hadde gått bra med Aksel.» Og det ble satt pris på. Damen som hadde lånt dem dusjen og et håndkle utbrøt gledelig «Men Aksel! E du her!». Det var tydelig å se at folk var glade for å se den lyshårede lille gutten i full vigør.

Én må ha hovedansvaret

«I ettertid har jeg tenkt mye på det som skjedde…». Mange spørsmål, som kunne dukke opp når som helst. «Kenneth og jeg har snakket om det. Når Aksel ble igjen på stranden med storebror skulle jeg selvfølgelig gått til dem. Og bare fordi man er mange voksne til stede betyr ikke at man har mer kontroll. Heller tvert imot. Når ansvaret er fordelt på flere er det lett å tenke at «noen» følger med». Anne har også lurt veldig på hvorfor Sander forlot lillebror når han hadde fått ham ut av vannet. Svaret hun fikk var skremmende. Selv om det kom mange voksne personer til opplevde ikke Sander at noen av dem visste hva de måtte gjøre for å få liv i broren hans igjen. Han så seg nødt til å forlate Aksel for å hente mamma og pappa. «Det er urovekkende.» Annes medisinske bakgrunn og stadige øvelser på hjertelungeredning gjorde henne i stand til å forhindre at fireåringen døde på stranden den dagen. Men hun har tenkt mye på hvorvidt hun hadde visst hva hun skulle gjøre dersom hun ikke var utdannet sykepleier.

Det viktigste er å gjøre noe

«Det er klart en klandrer seg selv. Jeg skulle hatt et konstant øye med ham». De plutselige flashbackene, hvor hun gjenopplever dramatiske minutter som kunne endret livet totalt, har heldigvis blitt færre med tiden. Men foran en ny sommer, hvor vi vet at noen kommer til å miste noen de har kjær i baderelaterte drukningsulykker, er Anne tydelig; «Jeg ønsker å fortelle historien slik at andre kan unngå å oppleve det samme. Det er ikke gitt at utfallet ender godt.» Hun er takknemlig for hver kveld hun kan pakke dynen godt om Aksel etter nok en dag fylt med latter glede og spillopper. «At folk kan hjertelungeredning og vet hva de skal gjøre om de kommer utfor en lignende situasjon er livsviktig. Og ikke være redde for å gjøre noe feil. Ribben som brister er en liten pris å betale for å beholde livet. Det eneste man kan gjøre feil er egentlig å ikke gjøre noe som helst. Å handle raskt kan være forskjellen på liv og død.»

Jeg vil være en livredder!

Kontonummer: 5005.26.50000

Velg type …


For å kunne gi deg skattefradrag ber vi om at du oppgir ditt fulle fødselsnummer. Les mer om skattefradrag og hvorfor vi trenger fødselsnummeret ditt.

Redningsselskapet følger regelverk i forhold til behandling av personopplysninger for givere.

Jeg vil betale med …

(Registrering av navn på dette bidraget gjøres i etterkant.)