Reddet fra havari i stiv kuling

Les historien om Gjermund Alexander Høgseth
På småbåthavna i Mosjøen stod en far og ventet. Samtidig ble sønnen hans møtt av en fire meter høy bølge.  
Jeg vil redde liv
  • Tekst og foto: Janna Myerscough Aarvik

  • Gjermund (20) hadde spart lenge for å få råd til en nesten ny Finnmaster 52 sc på 17 fot. Endelig skulle han kjøre den fra Sundøya utenfor Sandnessjøen til Mosjøen.

    Mens det ennå var lyst, og mobilen hadde 50 prosent batteri, kastet han loss og satte kurs mot småbåtkaia. Der skulle han møte faren sin.

  • Etter tjue minutter møter han bølgene på sydspissen av øya. Én meter høye bølger var nå blitt til fire. Gjermund sliter med å få kontroll på båten, og med ett steiler den før den går rundt. Motoren suger inn vann og stopper 50 meter fra land.

    – No fer båten, tenker han.

    Båten driver mot steinene, og Gjermund må tenke raskt. Han svømmer til land og prøver å redde den fra å bli knust ved å legge ut fenderne, og fortøye båten til et tre. Etter 40 minutter gir han opp. Han plukker opp den gjennomvåte telefonen, og forstår raskt at han må finne andre måter å skaffe hjelp på.

«Jeg skjønte at det var håpløst»

Gjermund Alexander Høgseth

  • Han tar av seg de våte klærne, og henger dem opp i et tre for at de skal tørke. Den sure vinden gjør ham iskald, mens han roper av all sin hals etter hjelp. I nesten en time vinker og roper han etter båtene han skimter der ute. Men ingen ser den forfryste kroppen.
    Så gir han opp. Rundt ham er det steile fjell, men han bestemmer seg for å prøve å gå over fjellet, for å lete etter sivilisasjon. Men bare etter noen minutter forstår han at det er nytteløst. Han er forfrossen, utslitt og det begynner å bli mørkt.
  • – Jeg skjønte at det var håpløst; det var langt å gå til nærmeste hus, og jeg hadde aldri funnet frem i mørket. Dessuten var det bratte fjell overalt, forteller Gjermund.
    Tilbake ved båten kan han ikke gjøre annet enn å vente. Kald. Alene. I mørket. Uten en eneste båt i sikte.
    Gjermund tenker tilbake på det dramatiske øyeblikket, og forteller alvorlig:
    – Jeg visste jo at pappa ventet på meg, så jeg var sikker på at hjelpen var på vei. Men ville den komme for sent?
«Jeg trodde jeg hadde mistet ham»

Faren til Gjermund

  • På småbåthavna i Mosjøen står faren klar med henger, for  å hjelpe sønnen med å ta opp båten for vinteren.
    – Han burde ha vært her nå, tenker han, mens han ser på klokka.
    Han ringer til flere av Gjermunds venner. De drar tilbake til Sundøya, låner en båt og speider i fjæra. Ingen sønn å se.
    – Jeg trodde jeg hadde mistet ham, forteller faren med et sukk.
  • Faren ringer politiet, som setter i gang leteaksjon. Hovedredningssentralen tar kontakt med «Skomvær III».
    – Vi lå tilfeldigvis i Sandnessjøen da vi fikk telefonen, og dro umiddelbart ut, sier skipsfører Gunnar Waagø.
    Redningsskøyta kjører i full fart, og finner han etter en time.
    – Han hadde på seg mørke klær, så det var ikke så lett å få øye på ham, sier Waagø.
    De sjøsatte gummijolla klokka 19:10, og 19:20 var Gjermund om bord. Da var han iskald og våt, og fikk låne klær av mannskapet.
Varmt gjensyn. Sist Gjermund så redningsmannen sin var det stiv kuling, mørkt og høye bølger. Han takker Gunnar Waagø for livet.
  • På kaia i Mosjøen stod moren, faren og de tre brødrene og ventet.
    – Mamma var glad for å se meg igjen, det første hun sa var «æ trodde du var kommen bort».
    Gjermund hadde trolig ikke overlevd den natta om han ikke hadde blitt redda.
    – Det er en god følelse når du har vært med og reddet noen. Vi om bord blir også rørt da, sier skipsfører Gunnar Waagø, som har jobbet på redningsskøyta i snart 40 år

Jeg vil redde liv

Velg type

  •  
  • For å kunne gi deg skattefradrag ber vi om at du oppgir ditt fulle personnummer. Les mer om skattefradrag og hvorfor vi trenger personnummeret ditt.
  •  
  •  
  •  

Jeg vil betale med