– Jeg var i ferd med å gi opp da redningsskøyta kom

Les historien om Bjørn
Etter to timer i iskaldt januarvann holder fembarnsfaren Bjørn Bendiksen på å miste bevisstheten. Da streifer lyset fra redningsskøyta over han.
Jeg vil redde liv
  • Det er en solrik januardag i Vesterålen da Bjørn Bendiksen vinker på gjensyn til kona og fem barn, og padler ut for å dra opp noen skrei til middag. Han drar fisk etter fisk over rekka, uten å merke at strømmen fører ham langt fra land og at sola er på vei ned. Bjørn bestemmer seg for å sløye fangsten før han padler hjemover.
    − Sløylukta slår mot meg. Jeg blir bråkvalm og må spy. Plutselig ligger jeg i vannet.

− Jeg begynner å forberede meg på å komme meg opp i kajakken igjen. Da øker problemene. Jeg har blitt såpass kald at kroppskoordinasjonen er borte.

Bjørn Bendiksen

  • Bjørn er rolig og tar seg god tid for å komme opp. Han har bare bukse i våtdraktmateriale, ellersbare ullgenser, jakke og en flytevest uten alt for mye oppdrift. Det første han gjør, er å sikre fisken. Han tetter bakluka på kajakken og prøver å samle utstyret som har falt i vannet.
    − Jeg begynner å forberede meg på å komme meg opp i kajakken igjen. Da øker problemene. Jeg har blitt såpass kald at kroppskoordinasjonen er borte. Jeg feiler durabelig på alle forsøk og blir mer og mer tappet for energi.
    Bjørn klarer å legge seg halvveis oppå kajakken. Han sjekker smarttelefonen som er helt død. Han begynner å rope, håper noen skal høre ham. Det har blitt helt mørkt.

     

Forferdelig kald. Bjørn Bendiksen lå to timer i iskaldt hav en januardag i 2014.

  • Hjemme i huset på Stø ser datteren Ronja ut vinduet i kikkert.
    − Jeg kikker etter deg mange ganger, uten å se deg, sier hun til faren. Datteren er med når vi møter Bjørn for å høre om den ettermiddagen da alt gikk så galt, men endte godt.

Jeg er en liten mann i et stort hav. Jeg forbereder meg på å ta farvel, og tenker at dette går ikke. Nå er det ikke mange minutter før jeg er ferdig.

Bjørn Bendiksen

  • Det er snart helt mørkt, og der Bjørn ligger begynner det å blåse litt opp. Bølgene slår inn i kajakken.
    − Etter noen minutter går den under. Da vet jeg ikke min arme råd. Jeg ser lysene fra Langenes og Andenes, jeg føler jeg ligger midt i mellom et sted. Jeg sier navnet på kona, og …ja, ja, sier Bjørn. Han blir stille.

    − Jeg er en liten mann i et stort hav. Jeg forbereder meg på å ta farvel, og tenker at dette går ikke. Nå er det ikke mange minutter før jeg er ferdig.

    Så kommer han plutselig på den andre telefonen på innsida av buksa, arbeidstelefonen som skulle tåle vann. Men klærne og flytevesten er i veien.
    − Den er mitt siste håp. Jeg samler alt av krefter, prøver å sende energi til høyrehånda. Tenker at jeg skal slå handa i sida og lokalisere telefonen gjennom alle lagene. Jeg tar i alt jeg kan, og til min store forbauselse treffer jeg med én gang. Og som ikke det var nok, får jeg strekt ut fingrene mot telefonen og får tak i den.
    Han ser nesten beundrende på telefonenog lurer på om den virker.
    − Jeg trykker på direktetasten til kona.

    Det ringer. I den andre enden svarer kona.
    − Han fortalte at han var utenfor Stø, men vi ante ikke hvor. Og det var vanskelig å forstå hva han sa, forteller datteren Ronja. − Mamma springer hit og dit. Jeg ber henne skynde seg, sier Ronja, som ringer 113.

Livreddende mobil. På siste forsøk fikk Bjørn Bendiksen varslet ved hjelp av den vanntette mobiltelefonen han hadde med seg.

Redningsskøyta går ut

  • Ved kaia i Myre blir redningsskøyta «Gjert Wilhelmsen» oppringt av Bodø Radio klokka 18:12. Tre minutter senere er de på vei utover mot Stø. De vet ikke nøyaktig hvor han er, men får oppgitt en posisjon nært land.
    − Vi setter på blålys for å påkalle oppmerksomhet, forteller skipsfører Eirik Johnsen.
    Telefonen til Bjørn er stille igjen. Så ringer Hovedredningssentralen i Bodø.
    − Vi fikk kontakt, men jeg vet ikke hva de sa. Jeg så lys, det lignet på blålys, men de kom ikke mot meg. Jeg prøvde å si «de kommer jo ikke!».
    Hovedredningssentralen ringer redningsskøyta, som kan høre samtalen med Bjørn. Han sier at han ser blålys og roper at de går bort fra ham.
    – Vi ser ham ikke noe sted. Vi setter lyskasterne rett fram. Han ligger rett i banen rundt en nautisk mil unna. Vi kjører forsiktig, og klokka 19:06 ser vi at det lyser i refleksene på kajakken, sier skipsføreren.

Pappa er trygt hjemme. Datteren Ronja klemmer godt rundt faren Bjørn bare noen dager etter at hun fikk ham hjem fra sykehuset.

Bjørn ser lyset

  • Jeg hører noen si «si ifra hvis du ser lys». Så blir jeg truffet av lyset fra redningsskøyta. Jeg er ennå redd. Jeg tror de drar forbi meg. «Du må rope», sier jeg til meg selv. Jeg tror ikke jeg har mange sekundene igjen. Lemmene har kuttet ut. Jeg har mistet følelsen i den ene etter den andre. Jeg er helt ferdig!
    Redningsskøyta forbereder kastelina.
    − Jeg ser tauet komme susende over hodet på meg. Jeg får handa i tauet og klyper imed alt jeg har, forteller Bjørn.
    Redningsmennene drar ham inn og får ham opp på plattformen i akterenden. Her finner de senere telefonen som reddet ham.
    Da han blir tatt opp, har han vært rundt to timer i vannet.
    − De spør meg om noe. Jeg klarer ikke engang å svare, sier Bjørn.
    Mannskapet skjærer av ham klærne og pakker ham inn i bobleplast og tepper.

    − Det er utrolig at han lever, sier redningsmann Eirik Johnsen.

Tilbake på redningsskøyta. Bjørn tok med seg hele familien om bord for å si takk.

Ronja og mamma blir redde

  • Fra huset ser datteren Ronja at redningsskøyta stopper og kjører mot Stø.
    − Da vi ser at den kommer tilbake, blir vi redde. Mamma ringer skøyta, som sier at de hadde funnet ham. Så ser vi helikopteret komme i full fart.

    Fra Bjørn blir plukket opp, bruker skøyta 40 minutter inn til Stø. Ambulansepersonalet legger ham i en hypotermipose og gir ham varm drikke. Da han blir flyttet over i helikopteret og flydd til sykehuset i Stokmarknes, er kroppstemperaturen hans kommet opp i 35 grader.
    − I helikopteret er smertene som verst. Jeg begynner å bli mer bevisst og våken. Det er vanvittig vondt. Det føltes som noen tar tak i musklene mine og river dem av.
    På sykehuset fortsetter de å varme ham opp. De tar prøver og legger ham på overvåkningen.
    − Personalet sa at de bare kunne spekulere på hvor kald jeg var da jeg ble plukket opp, sier Bjørn.
    Ronja, søsknene og moren venter hele natta på sykehuset.
    − Det var godt å få besøkt ham, smiler datteren.
    Bjørn tenker på at alvoret ikke gikk opp for ham før det nesten var for sent.
    − Jeg hadde aldri trodd at jeg ikke skulle komme meg opp i kajakken igjen. Nå har jeg fått en ny respekt for havet. Denne ekstremsportvarianten skal jeg aldri drive med mer.

Gave til mannskapet. Bjørn flettet tauverk og barna laget en livbøye, som de overrakte til farens redningsmenn.

- Takk for pappan vår

  • Dagen etter han kommer ut fra sykehuset,tar Bjørn med familien på redningsskøytebesøk.

    − Da de nærmet seg, visste jeg ikke om det var engler eller redningsskøyta. Det var uansett likegodt som englelys. At vi er så privilegerte at vi har dem i nærheten, er fantastisk.

    De tre karene om bord får blomster og en flettet tauende med en liten livbøye i enden. Der står det: «Tusen takk for pappan vår».

Jeg ønsker å støtte Redningsselskapet

Velg type

  •  
  • For å kunne gi deg skattefradrag ber vi om at du oppgir ditt fulle personnummer. Les mer om skattefradrag og hvorfor vi trenger personnummeret ditt.
  •  
  •  
  •  

Jeg vil betale med