– Dette står du ikke over, Arild…

Les historien om Arild Godø
Sterkt nedkjølt og tappet for krefter glir Arild Godø inn og ut av bevissthet. Han vet at ingen har sett ham falle, han vet at ingen har meldt ham savnet  – og han vet med sikkerhet at dette er dagen hans liv tar slutt.
Jeg vil redde liv
  • Arild Godø pakker kragen på den gule seilerdrakten godt om halsen. Været er fint, med god seilevind fra sør. Tidlig i morges la han ut fra Bergen og satte kurs mot Førdefjorden. Det er en lang tur, men Arild har ikke dårlig tid. Båten duver lekent i vannet og Arild nyter den friske sjøluften. Maxien, som han har kjøpt sammen med de to voksne barna sine, er en god båt som har gitt dem mye glede.

    Arild seiler langs Øygarden, krysser Fensfjorden og legger seg inn mellom Røytinga og Ryvla. Luften holder drøye 13 grader og det er blåst opp til liten kuling. En enslig fiskebåt ligger i ro ved Sørvær. Det er ikke mange ute i dag, tenker han. Klokken nærmer seg tre. Det er seks timer siden Bergen og på tide med en matbit. Siden han er alene velger han å gå for motor mens han spiser og studerer kartet. Det gir ham større kontroll. Han starter opp motoren og går frem i baugen. Han løsner fallet, trekker ned seilet og beslår det med en stropp. Så snur han seg og går tilbake mot cockpiten.

  • Hav og himmel i ett

    Det skjer så fort. Så fort at han knapt rekker å registrere. En bølge rykker tak i båten. Arild mister balansen og faller tungt mot rekka. Han kjenner den som et piskeslag over armen i det rekkevaieren ryker. Med hodet først stuper Arild baklengs ned i bølgene. I brøkdelen av et sekund ser han et bilde han aldri glemmer: I fallet ser han opp på en blå himmel med en liten hvit sky. Han ser skroget på båten sin. Og så ser han havet som lukker seg over ham. Arild sparker fra og bakser for å få hodet over vann. Rundt ham bruser det i hvitt. Fortumlet kommer han til overflaten akkurat i det akter på Maxien glir forbi. Han langer ut en arm. For sent. Arild ser seilbåten som sakte siger i fra ham.

    Strie strømmer
    Lynraskt utløser han det innebygde flyteelementet og strammer mansjettene på seildrakten. Fiskeren! Han så jo en fisker for ikke så lenge siden. Arild griper fløyta på drakten, setter den til munnen og blåser! Ut av fløyta kommer en tynn, spe tone. Han prøver igjen. Det er ikke noe trøkk. Lyden bærer ikke over bølgene og vinden. Håpløst. Han trenger en annen plan. Han ser seg om og får øye på noen holmer. Utenfor ligger Nordsjøen. De er ikke veldig langt unna, tenker han. Kanskje 80 meter. Han legger seg på ryggen og svømmer mot holmene.

    Det er tungt, men tanken på å komme opp av vannet gir ham styrke. Armer og ben jobber iherdig. Med bestemte bevegelser, så godt det lar seg gjøre i seildrakten, presser Arild vannet ned i kraftige tak. Etter litt kaster han et blikk mot holmene igjen. De er akkurat like langt unna som i sted. Han jobber hardere, men strømmen som trekker ham utover er for sterk. Etter 15 minutter er han fortsatt ikke kommet av flekken. Utslitt gir han opp. Arild legger hodet bakover og lar seg drive nordover langs kysten.

«Og så ser han havet som lukker seg over ham.»

  • Dette står du ikke over

    Det er da han merker vannet som siver inn i drakten. Vannet holder knappe 11 grader. En lammende kulde brer seg over ham og i løpet av et minutt har den frarøvet ham de siste kreftene han hadde igjen. Kulden er intens og ulik alt annet han har følt tidligere. 37…36…35 grader. Etter litt tar kulden kontroll over kroppen i det Arild går inn i en hypotermiens første fase. Armer og bein begynner å gå igjen. De skyter ut fra kroppen i store bevegelser, som spasmer Arild ikke klarer å styre; Frem og tilbake i en kraftig fart. Sammen med rykningene synker alvoret i situasjonen inn. Utmattet av kulde – en kulde han ikke kan slippe unna – slår tanken ham: Dette står du ikke over, Arild…Dette står du ikke over.

     

    Husk meg, full av liv
    Med den bitre erkjennelsen tar følelsene igjen overhånd. Arild hører sin egen stemme, men det er akkurat som om noen andre styrer hva han sier. Han hører seg selv ta farvel med sine nærmeste: med barna, med kjæresten, med moren sin. Han ber om tilgivelse for ting han har gjort. Og så tenker han på yngstedattera. At hun må slippe å få se ham slik. Hun skal huske ham som den omsorgsfulle faren, full av liv. Når de finner ham vil han ikke at det skal være det siste bildet hun har av ham. Ordene bare kommer. Så det er altså slik det skal ende, tenker han: Arild Godø, 52 år, omsorgsfull tobarnsfar, god kjæreste, hjelpsom sønn, engasjert sosionom, skal sakte fryse ihjel uten at noen er klar over situasjonen eller har mulighet til å hjelpe ham. Fellesferien er over, skolen er begynt igjen. Folk er tilbake på jobb. Ingen vil savne ham på en seks, syv timer. Følelsen av ensomhet griper ham. Den er enorm. Her ligger han alene, som en liten dupp, overgitt til bølgene i et kaldt, stort hav. Han er så liten, og føler seg så vanvittig alene. Også gjør det så forferdelig vondt. Denne kulden er en intens smerte som skjærer gjennom ham.  Han kan ikke fatte hvordan han skal klare å holde ut så lenge.

     

     

Hvorfor tar det så lang tid? tenker han. Hvorfor skal det ta så lang tid å dø?

  • Et lasteskip i sikte

    Einar Nymark ser forundret på seilbåten som ligger og kakker i fjæresteinene. Han får det ikke til å stemme. Ingen legger seg for anker her. Han styrer motorbåten sin mot seilbåten. Krabbeteinene får vente. «Hallo?». Foruten dunkene i skroget er det helt stille. Einar hopper om bord i Maxien. Kanskje har noen fått slag eller hjerteinfarkt? Båten er tom. Han ser tingene til Arild i cockpiten og får øye på rekkevaieren som er røket. Som om noen har falt over bord, tenker han. Einar drar opp telefonen og taster nødnummeret. På kort tid har Hovedredningssentralen satt i gang et søk.

    I det iskalde, mørke havet går Arild inn og ut av bevissthet. Stadig synker kroppstemperaturen. 34…33…32 grader. Flere ganger våkner han av sjøvann i munn, og hoster og harker for å få vannet ut av lungene. Så forsvinner han igjen. Inn og ut. En gang våkner han av følelsen av å bli løftet. Det kjennes som om noen tar tak i nakken hans. Men han er fortsatt i vannet. Arild anstrenger seg og åpner øynene. Over ham tårner et lasteskip. Skipet er mer enn 100 meter langt. Hadde han vært en meter nærmere kunne tatt på skroget med fingrene. Det var baugbølgen som traff ham, løftet ham opp og skubbet ham til side. Han ser opp, i håp om at noen på dekket høyt der oppe har fått øye på den lille gule prikken omringet av blått hav. Om det er noen der kan han kanskje klare å vinke. Men han ser ingen. Lasteskipets svære dieselmotorer brøler, og får havet rundt ham til å dirre og koke i hvitt. Arild kjenner frykten for å bli sugd under av de store propellene, men så glir skipet forbi og han blir liggende igjen alene. Den lille gnisten av håp slukkes like raskt som den ble tent. Fortvilelsen  han kjente tidligere er borte nå. Det samme er smerten. Han føler ikke lenger kulden. Arild Godø føler ingenting. Han venter bare på å dø.

    På RS «Utvær» har mannskapet regnet ut hvor de tror Arild kan ha falt over bord. Klokken er snart halv seks på ettermiddagen. Dersom deres beregninger stemmer vil mannen de leter etter befinne seg et par nautiske mil nordvest fra der seilbåten ble funnet. Båtfører Rune Trovåg setter kursen mot et stort lasteskip langt der fremme.

    Kanskje er det lyden av en motor, kanskje er det bølgen som skyller over ansiktet hans og igjen fyller munnen med saltvann. Arild vet ikke hva som får ham til å våkne. Han glipper med øynene. Da han fokuserer blikket ser han det røde og hvite skroget som skjærer gjennom vannet 15-20 meter bortenfor. Redningsskøyta. Jeg må vise dem at jeg lever, tenker han. Han mobiliserer de siste kreftene han har og løfter armen. Inne i redningsskøyta brer lettelsen seg da det gule ermet på Arilds seiledrakt så vidt løftes opp av havet. Mannen er fortsatt i live!

– Jeg var helt sikker på at jeg kom til å dø. Jeg visste det. Sterkt nedkjølt overlevde Arild Godø nesten tre timer i et kaldt hav.

  • «Nå er du du trygg»

    Arild faller bort igjen. Langt borte hører han stemmer. Han kjenner at han løftes opp av vannet og pakkes inn i ulltepper. Hele tiden er det  noen som snakker til ham. «Nå er du du trygg» hører han noen si. «Nå skal vi kjøre inn til kaien og der står ambulansehelikopteret og venter på deg» fortsetter stemmen. Endelig føler Arild seg trygg. Men mannskapet på RS «Utvær» vet at den sterkt nedkjølte mannen ennå ikke er utenfor faresonen. Nedkjøling som dette dreper også i tiden etterpå. Hele tiden er det noen som snakker til ham for å holde ham våken, men Arild glir stadig vekk inn og ut av bevissthet.

    På kaien står helikopteret klart. Raskt klipper helsepersonell opp drakten og får av ham de våte klærne. Han pakkes inn i bobleplast og legges på en båre med kanyle i armen. I helikopteret tiltar skjelvingen igjen. Temperaturen har endelig begynt å stige. På sykehuset blir Arilds kroppstemperatur målt til 31 grader. Ved 27 grader vil et menneskehjerte som regel stoppe.

Redningsskøyta «Utvær»

  • Den dagen noe skjer

    Arild tilbragte to døgn på Haukeland sykehus, og to uker senere seilte han båten hjem sammen med sønnen. «Jeg har heldigvis ikke fått varige mén», sier han. «Rett etterpå hadde jeg noen samtaler med krisepsykolog, men det var egentlig ikke behov for det». «Om jeg har hatt noen ettervirkninger har de utelukkende vært positive: det er fantastisk å vaske hendene i varmt vann og det er fantastisk å ta seg en varm dusj. Alltid. Hver gang tenker jeg på det», sier han og smiler sitt lune smil. Så blir Arild alvorlig. «For å sikre hele kysten vår trengs både de faste og de frivillige korpsene. Av og til kan det gå lang tid mellom hendelsene, men det  å være der i beredskap den dagen det skjer noe er grådig viktig. Det er helt avgjørende».

     

Jeg vil redde liv!

Velg type

  •  
  • For å kunne gi deg skattefradrag ber vi om at du oppgir ditt fulle personnummer. Les mer om skattefradrag og hvorfor vi trenger personnummeret ditt.
  •  
  •  
  •  

Jeg vil betale med