«Nå er det Mayday! Nå går vi ned!»

Les historien om Jens Hjelset og Haakon Schau

Med vann opp til magen kjemper Haakon mot de voldsomme vannmassene som er i ferd med å senke dem. Han enser knapt kulden. I løpet av noen minutter har den idylliske seilasen forvandlet seg til en kamp mot naturkreftene.

Jeg vil redde liv

Torsdag den 2. juni 2016 er fylt av forventning. Haakon Schau (24) er ingen førstereisgutt. Han har tilbrakt mye tid på havet og studerer nå nautikk i Ålesund på andre året. I likhet med kameraten Jens Hjelset (21), skal han bli styrmann. Men akkurat nå er han reder på sin egen nyinnkjøpte 47 fot lange Listerskøyte, som de to skal seile fra Førde, forbi Stad og hjem til Ålesund.

Skøyta holder god driv og ankommer Måløy på ettermiddagen. Ute har vinden økt i styrke, og de vurderer om de skal fortsette seilasen. Stadhavet som venter dem er kjent som et av de mest værharde stedene langs norskekysten. De bestemmer seg for å fortsette. Begge guttene er stødige navigatører, og dessuten er Listerskøyta bygget for fiske langt til havs.

«Går det bra, Jens?»

Haakon filmer kameraten som manøvrerer «Molineren» gjennom bølgene. Sjøsprøyten slår over dekket. Bølgene må måle rundt 4 meter fra topp til bunn. Nordavinden gjør at lufta ute kjennes kaldere enn de 9 gradene termometeret viser, men inne i styrhuset er det godt og varmt. Gamle, velbrukte sjøkart ligger rullet oppunder taket, som bevis på «Molineren»s levde liv.

Molineren i havn i Førde. Om kort tid skulle den ligge på havets bunn.

For de to guttene på 21 og 24 år er dette livet. Det er en deilig, sitrende spenning; å kjenne den rå kraften i bølgene.

Brått er det noe som kjennes feil

Har bølgene fått et bedre grep om skøyta? Jens skyver hendelen fremover for å gi på fart. Ingenting skjer. I stedet for mer fart viser turtallet halv maskin. Plutselig oppdager de at temperaturen i motoren har steget. Kraftig eksos velter ut. De er bare så vidt kommet forbi Stad. Hvis de mister kursen nå, og blir liggende å rulle i bølgene, kan de bli kastet mot en grunne.  Nå må de handle raskt – og smart. Seilene kan hjelpe skøyta å holde kursen. Mens guttene heiser seil dør motoren. Haakon ringer opp Florø Kystradio.

Telefonen varsler om lite batteri. Jens går for å hente laderen. Synet som møter ham i det han åpner dekksluka gir ham en støkk. Vann! Det står nesten en meter oppetter veggen! Batteriladeren er det bare å glemme, så han skynder seg tilbake til Haakon i styrhuset. «Nå er det Mayday! Nå går vi ned!»

«Nå er det Mayday! Nå går vi ned!»

Jens, etter å ha oppdaget kabinen fylt med vann.

Alarmen går

På stasjonen i Fosnavåg er klokken blitt kvart på åtte da skipsfører Svein Åge Olsen mottar alarmen fra Florø Kystradio. Minutter senere sitter han i førersetet i redningsskøyta RS «Idar Ulstein» sammen med styrmann Trond Arve Mjelstad og maskinsjef Jonas Dahlén. De forsøker å ringe opp Jens og Haakon, men får ikke noe svar.

På «Molineren» kjemper guttene en kamp for å holde seg flytende. Haakon står med vann til magen og forsøker å pumpe ut vannet som fosser inn i kabinen. Sjøen holder knappe 12 grader, men han enser knapt kulden.

Vannet stiger raskere enn de klarer å pumpe det ut. Det kryper faretruende oppover veggen og fyller båten. Snart vil hele kabinen ligge under vann. Han ser det ikke nytter og tenker det er best å komme seg vekk.

Lange minutter

Jens har funnet frem nødbluss og gjort klar livbåten. Er det virkelig slik det skal ende? tenker han. I to år har han seilt verden rundt som matros på lasteskip. Krysset hav, overvunnet stormer, sett vær og bølger som ville fått andre til å krympe seg, og så skal de gå ned her?

Vinden uler og under seg hører de bølgene slå i dekket. Vannet har fylt skøyta.

Minuttene snegler seg av gårde. Aldri har 15 minutter føltes så lange. De håper at redningsskøyta finner dem i tide. Rundt dem kommer havet stadig nærmere. Vinden uler og under seg hører de bølgene slå i dekket. Vannet har fylt skøyta.

Mannskapet på RS «Idar Ulstein» vet ikke hva som venter dem. Stadhavet er ikke nådig, og siden kontakten med havaristene er brutt må de forberede seg på alt fra et enkelt slep til fullt søk. Så får skipsfører Svein-Åge øye på dem. Med stødig hånd manøvrer han RS «Idar Ulstein» i posisjon.

Sjanseløs

Listerskøyta ligger nå med akterdekket under vann. Vinden uler rundt dem, så de må rope til hverandre for å bli hørt. De blir enige om å slepe treskøyta i le. Til slutt får de sikret «Molineren» og RS «Idar Ulstein» setter fart fremover. Slepetauet strammes.

Guttene  kjenner baugen heve seg, og skjønner at «Molineren» nå er sjanseløs i det veldige Stadhavet.

Rykket får vannet i skøyta til å flytte seg bakover i den store båten. Guttene  kjenner baugen heve seg, og skjønner at «Molineren» nå er sjanseløs i det veldige Stadhavet. De kommer seg raskt over i livbåten, og mens de venter på å bli plukket opp av redningsskøyta gjør baugen til den 47 fot lange Listerskøyta et siste dupp, før hun sakte glir ned i havet.

På RS «Idar Ulstein» får guttene skiftet til tørre klær. Om bord i redningsskøyta merker de kulden som har satt seg i kroppen. Til nå har alt handlet om å redde «Molineren» og komme seg i sikkerhet. I trygge hender med kurs mot Ålesund, kan de endelig puste ut.

«Man får en fornyet respekt for havet og naturkreftene av å oppleve noe som dette!»

Jens Hjelset, om å forlise.

Stavern – tre uker senere

På en snau time hadde turen gått fra idyll til forlis. Fra fullkommen lykke i treskøytas styrhus, til at det samme styrhuset fikk en evig hvileplass på Stadhavets bunn.«Først var det helt uvirkelig. Så gikk alvoret opp for meg», forklarer Haakon. Den første uken hadde guttene behov for tid og rom til å fordøye følelsene og inntrykkene.

«Det tok noen dager før jeg ringte mamma og pappa», innrømmer han. «Den samtalen var vanskelig. Det kunne jo endt annerledes.» Han stopper. Lar ordene henge i luften. «Det er så lite som skal til. Hadde ikke Jens gått ned for å se etter lader… Hadde det ikke vært redningsskøyte i nærheten…»

«Man får en fornyet respekt for havet og naturkreftene av å oppleve noe som dette!» skyter Jens inn.

Og skulle de noen gang glemme – på veggen hjemme henger det eneste som er igjen av den 47 fot lange Listerskøyta: Livbøyene som guttene tok med seg i livbåten.

«Det er så lite som skal til. Hadde ikke Jens gått ned for å se etter lader… Hadde det ikke vært redningsskøyte i nærheten…»

Haakon Schau

Jeg vil gi en støtte til det livreddende arbeidet

Velg type …


For å kunne gi deg skattefradrag ber vi om at du oppgir ditt fulle personnummer. Les mer om skattefradrag og hvorfor vi trenger personnummeret ditt.
 

Redningsselskapet følger regelverk i forhold til behandling av personopplysninger for givere.

 

Jeg vil betale med …

Registrering av navn på dette bidraget gjøres i etterkant.