Bunkersolje langs strendene

Tekst: Odd Erling Botn

– Det beste oljevernet er å forebygge forlis, sier generalsekretær i Redningsselskapet, Øyvind Stene.

19. januar 2004: «Rocknes» forliser i Vatlestraumen utenfor Bergen. 470 tonn bunkersolje lekker ut. Fem år etter dekker bunkersolje fra «Rocknes» fremdeles fjæresteinene i et populært område for båtfolket.

12. januar 2007: «Server» forliser utenfor Fedje. 380 tonn bunkersolje lekker ut, 8 000 sjøfugl dør, og norgeshistoriens dyreste oppryddingsaksjon igangsettes. Strendene renses etter 240 oljepåslag fra Fedje i sør til Stad i nord.

10. januar 2009: Kl. 08.30 driver lasteskipet «Wilson Mo» 800 meter fra land i stormen utenfor Bremanger i Sogn og Fjordane. Redningsskøyta «Kristian Gerhard Jebsen» lå klar til å slepe fartøyet med 300 kubikk bunkersolje om bord. Tre timer senere er redningsskøyta fremdeles eneste slepekapasitet innen rekkevidde.

10. januar 2009: 11 timer senere, kl. 20.00, mister lasteskipet «Åstind» maskinkraft utenfor Jæren og driver mot land i 10 meter høye bølger. Sea King-helikopteret vil evakuere mannskapet siden lasteskipet er så nær grunnstøting, men i løpet av ti minutter klarer redningsskøyta «Peter Henry von Koss» å sette sleper på lasteskipet. Redningsskøyta trekker det store skipet ut fra land, men de enorme bølgene gjør at slepevaieren sliter mot hekken. Etter en sikkerhetsvurdering velger mannskapet derfor å ikke slepe skipet til land, men holde det i åtte timer til slepebåt ankommer.

Rask utrykning er avgjørende

– Det er som regel redningsskøytene som er først fremme, så jobben Redningsselskapet gjør er veldig viktig, sier Rune Bergstrøm. Han seksjonssjef i Kystverkets miljø- og forvaltningsseksjon, og mener at redningsskøytenes slepekapasitet blir underkommunisert.

Redningsskøytenes hastighet i kombinasjon med slepekapasitet har forhindret mange større naturkatastrofer langs Norges kyst. Det finnes andre aktører med tilsvarende og større slepekapasitet, men de har som oftest problemer med å nå frem i tide.

Drivende skip langt til havs utgjør nemlig sjelden en miljøtrussel. Da har man god tid til å rykke ut så fremt skipet er inntakt. Det er skipene som holder på å grunnstøte nærmest land som utgjør den mest kritiske forurensingsfaren, og da har man også svært liten tid på seg før katastrofen inntreffer.

– Det er såpass mange store lasteskip som går på grunn hvert år, og de fleste miljøkatastrofene blir avverget av blant andre Redningsselskapet, sier Bergstrøm.

Den offentlige slepeberedskapen

Da regjeringen la frem sitt forslag til statsbudsjett i fjor høst var det flere i Redningsselskapet som reagerte kraftig. Kystverket fikk riktig nok bevilgninger til å opprettholde den viktige, offentlige slepeberedskapen mellom Lofotodden og grensen mot Russland, men Redningsselskapet måtte ta to bemannede skøyter ut av drift.

Den offentlige slepeberedskapen ble opprettet i 2003, etter flere bekymringsmeldinger om en senkeferdig veteranflåte av laste- og tankskip som passerte kysten fra Russland.

To år etter, i 2005, slepte redningsskøyta «Gjert Wilhelmsen» og KV «Eigun» den brennende kjemikalietankeren «Fjord Champion» på 170 meter ut fra fjæresteinene ved Søgne, der den lå og hugget mot fjellet. Tankene med 746 tonn bunkersolje hadde trolig ikke holdt til slepebåten ankom senere.

Denne nesten-katastrofen gjorde at Kystverket satte ned en arbeidsgruppe for å se på slepeberedskapen langs kysten vår. De leverte sin rapport 18. januar 2006, og oppsummerte med at en offentlig slepeberedskap må opprettes også sør for Lofoten. I 2009 har vi fremdeles ingen offentlig slepeberedskap sør for Lofotodden.

Skeiv fordeling?

Tallenes tale er klar: Flåten av 200 laste- og tankskip som passerer Norges kyst i nord, der vi heldigvis har tre offentlige slepefartøy parat, er oppdatert og blant verdens tryggeste og mest moderne. Situasjonen er annerledes i sør. Her ferdes fremdeles svært mange tankskip som har sett sine bedre dager – i følge danske myndigheter passerer 12 200 lasteskip årlig i Öresund og Storebelt mellom Danmark, Norge og Sverige. Dette er 61 ganger flere skip enn i nord.

Den private slepekapasiteten i området er forholdsvis stor, men slepebåtene og offshore-fartøyene er ofte utenfor rekkevidde, eller opptatt med oppdrag de ikke kan komme fra. De har heller ikke 24 timers beredskap.

Her kommer redningsskøytene inn. Selv om de på langt nær har slepekapasiteten til de virkelig store slepebåtene, er de mye raskere. I de fleste tilfellene klarer de også å holde fartøyene som trafikkerer norskekysten fra grunnstøting til Kystvakten eller private slepebåter kommer til.

 Et spørsmål om penger?

– Det beste oljevernet er å forhindre skipene fra å forlise i fjæresteinene, sier generalsekretæren i Redningsselskapet, Øyvind Stene. – Rocknes-forliset og Server-ulykken viser tydelig hvor vanskelig og dyrt det er å rydde opp i ettertid, legger han til.

Oppryddingen etter Server-forliset kostet alene 200 millioner kroner. Å utvide den offentlige slepeberedskapen til å dekke hele kysten koster mellom 300 og 350 millioner kroner i året. I januar 2009 måtte Redningsselskapet sette to skøyter i opplag. Det hadde kostet staten 29 millioner kroner å beholde dem i beredskap for å berge både skip, miljø og menneskeliv i ett år til.

– Jeg tror ikke det går an å sette en pris i kroner og øre på rene, sunne strender. Jeg er derimot sikker på at både fastboende og båtfolket langs Norges kyst synes de mange naturperlene er verdt langt mer enn det koster å sikre dem, sier Stene.

Et regnestykke (i mill. NOK)

For sin bevilgning over statsbudsjettet på 41 millioner kroner får staten 24 bemannede og 14 frivillig drevne redningsskøyter landet rundt. Samlet vil driften av denne flåten koste 250 millioner kroner i 2009, og skøytene har en nypris på rundt 850 millioner kroner. Flåten av redningsskøyter er et resultat av bidragene fra Redningsselskapets støttespillere.

I tillegg kommer de landansatte. De driver omfattende forebyggende arbeid, spesielt rettet mot barn og unge. I tillegg driver de et omfattende inntektsskapende arbeid som bidrar til driften av Redningsselskapet. I følge Transportøkonomisk institutt gir driften av redningsskøytene alene staten et årlig utbytte på nesten en milliard kroner i direkte samfunnsnytte*¹.

Redningsselskapet får også kompensasjon for automatinntektene fra overskuddet i Norsk Tipping. Dette utgjør 132 millioner kroner - bare en tredjedel av overskuddet fra automatene. Gjennom store tilpasninger, både på land og til sjøs, har Redningsselskapet klart å kompensere for mesteparten av det betydelige inntektsgrunnlaget.

Med bevilgninger over statsbudsjettet tilsvarende 2005-nivå, det vil si rundt 70 millioner kroner i 2009, kunne Redningsselskapet opprettholdt beredskapsnivået. I stedet fikk organisasjonen 41 millioner kroner, og to av skøytene måtte derfor tas ut av drift i 2009.

Bare i form av reddede menneskeliv, bergede verdier og avvergede miljøkatastrofer, i følge Transportøkonomisk Institutts beregninger i 2005. I tillegg kommer verdien av forebyggende arbeid, samt arbeidsplasser på sjø og land.