Mer om RS "Stavanger"

Redningsskøyte nummer 14 "Stavanger" gjennomgår en antikvarisk restaurering, og hun skal siden settes på land som en del av Redningsselskapets museum.
Riksantikvaren skriver om skøyta: «I løpet av de 61 årene som fritidsfartøy gjennomgikk RS "Stavanger" bare bagatellmessige endringer, sammenlignet med hva de andre skøytene var utsatt for. Fartøyet er følgelig i alt vesentlig slik det var da det forlot Colin Archers verft i 1901. Særlig er dette spesielt hva innredningen angår.»

Norsk Sjøfartsmuseum uttaler: Fartøyet vil gi fremtidige båtbyggere og forskere et referanseobjekt til konstruksjonen og byggeteknikkene på Colin Archers verft. For et bredere publikum vil RS "Stavanger" gi en god presentasjon av arbeidsliv og sosiale forhold, og derved vise de seilende redningsskøytenes kulturhistoriske betydning. Bevaring av skøyta på land vil være den sikreste garanti for dette viktige kulturminne innenfor Norges sjøfarts og kysthistorie».

Man tror man vet mye om de seilende Colin Archer redningsskøytene. For sin tid er fartøyene relativt godt dokumentert, bl.a. var Colin Archer en båtbygger som utarbeidet relativt detaljerte tegninger og byggebeskrivelser. Det er også en del fotografier av de seilende redningsskøytene fra perioden 1893-1942 da de opererte. De aller fleste bildene er for fulle seil, i all sin prakt. Men det er ytterst få nærbilder, særlig fra dekk og nedenunder. Derimot har man muntlige og noen skriftlige beretninger, konstruksjonstegninger og noen skisser fra bl.a. bladet Signal.

For å få tilbakeføringsarbeidet så nøyaktig som overhodet mulig har Redningsselskapet opprettet «fartøygruppa» som bistår med faglige råd, kunnskap og vurderinger i arbeidet. Den består av Knut von Trepka, Jeppe Juul Nilsen og Reidar Johansen.
Også ressursterpersoner som Terje Hals i Kristiansund, og James Ronald Archer fra Larvik Sjøfartsmuseum og antikvar Frederik Denneche hos riksantikvaren har bistått med råd, kunnskap og vurderinger i arbeidet. Lilleruth Bryn, Jeppes mor, var med på skøyta i de første årene etter at hun var solgt ut av selskapet, og husker mange detaljer.

Båtbyggerne på Moen i Risør kjenner mange av håndverkstradisjonene og gjør godt arbeid. Alt i alt føler man at man har svært god dekning for å presentere henne som redningskøyte anno 1930.
Året 1930 er valgt fordi man ønsker å vise henne slik hun var mot slutten av sin karriere, da hun var godt innseilt, og hadde vært gjennom utallige seilaser og oppdrag. Uniformeringen av skøytene skjedde først i 1924, inntil da hadde de bl.a. ikke den karakteristiske røde bordgangen. Mot slutten av 20 tallet fikk skøytene nytt utstyr som radiomottager om bord, denne nyvinningen vil vi også gjerne vise. Det er dessuten interessant å vise litt av hvordan båtene forandres gjennom tiden, gjennom fargevalg og smak for øvrig.
Gjennomgangen i denne artikkelen representerer konklusjoner fra mange diskusjoner i fartøygruppa, og andre ressurser. Det blir også beskrevet spørsmål som man ennå ikke har funnet løsningen på. 

Prosjekt RS «Stavanger» som museumsskøyte
(Redningsskøyta nr 4 2001) forts.

Innredning og utstyr anno 1930.
(Restaureringsarbeidet er ferdig pr juli 2002, og bildene er oppdatert)

Også innredningen i Redningsskøytene var nøye gjennomtenkt i forhold til oppgavene. Innredningen er svært uforandret. Hun har aldri vært bygget om til frakteskip eller motorbåt som så mange av sine søstre. Kun ett skott helt akter har vært revet, byssa aldri flyttet, dørkene aldri fjernet, hevet eller senket. Allikevel er det mange detaljer som må restaureres og tilbakeføres. Vi vil her ta en titt på arbeidet som er gjort og skal gjøres innvendig.

Colin Archers redningskøyter ble gradvis endret etter hvert som man samlet erfaringer. RS «Stavanger» var første skøyte med en del endrede løsninger nedenunder. Bl.a. fikk hun, i motsetning til de tidligere skøytene, kun 4 loskøyer (tidligere var det 6) der den frigjorte plassen ble brukt til øket skap og stueplass i byssa. Hovedløsningen der skipper og bestmann sov i salongen og de to matrosene i byssa forut, bestod på alle de 32 Archer-skøytene.

Akterskipet:

De største arbeidene er gjort i akterskipet. Motorinstallasjonen (første motor i 1946) etter at hun ble lystbåt, medførte at det vanntette skottet i forkant av den gamle styrebrønnen ble revet. Styrebrønnen ble kortet inn, og
utstyrsskapene på styrbord ble også revet for å gi plass til en stor køye.
Nå er motoren fjernet og akterskipet tilbakeført til den opprinnelige løsningen. De to synlige utstyrsskapene var dedikert til lanterner, signalflaggkasse og tåkelur.

På dørken akter står «Siri», bøtta som var den eneste doen om bord på de seilende skøytene. Rett aktenfor leideren skal det bygges en vannsamler. Pumpa som lenset det indre skroget gikk ned i denne, mens den andre lenset helt fra bunnen. «Catherine Booth», redningsskøyta av Svolvær-typen som ble drevet av frelsesarmeen, ble slått ned av et brott og fikk lekkasjer gjennom begge skrogene i 1930. Mannskapet holdt henne flytende på pumpene så lenge at de klarte å seile henne i ly mot en strand der hun sank. Hun ble hevet etter noen dager, ble reparert og var i tjeneste igjen to uker senere.

Den originale løsningen i akterskipet må ikke bare ha vært funksjonell, men også enkel og dermed relativt rimelig å bygge. For og akterkant av styrebrønnen er samtidig de vanntette skottene. Dørken i styrebrønnen er bygget helt ut til garneringen, og fungerer derved også som skille mellom stuerommene. Det samme gjelder sidene i styrebrønnen, som går hele veien fa garnering til dekk.
For øvrig er det verdt å merke seg at det i virkeligheten er en dekksbjelke mer enn på tegningen. Det er mange slike diskrepanser, så det er vesentlig å ikke bare følge tegningen under tilbakeføringen, men også se etter spikermerker og andre tegn i treverket.

Vanntønner:
Det var vanntønner og ikke tanker da Stavanger ble bygget, til tross for at det ble bygget metalltanker til bl.a. bølgedemperolje. Bøkkerverkstedet til Arcus har laget nye tønner etter originaltegningen fra 1901. Skapet over har tre hyller som er tilegnet redningskanonen, og to stk. spesialbokser for skyteliner til kanonen.

Kompasshus:
Kompasset stod i eget hus nedenunder, i forkant av styrebrønnen. Utskjæringen i skottet skal dekkes av glass. Man ser mesanmasten i styrebrønnen, og rormannen har god utsikt til kompasset fra sin posisjon aktenfor masten. For nattlys er det plass til en parafinlampe ved siden av kompasset.

Stuerom og vanntette skott:
På siden av styrebrønnen er det stuerom, med tilgang nedenfra og fra styrebrønnen. Her ser man også begge vanntette skott akter. Det forreste (nærmeste) skottet hadde tre luker, og var dermed neppe 100 % tett. Det akterste har derimot ingen gjennomganger inn i båten. Det står ved akterste spant, der garneringen og den vanntette dørken også avsluttes. Tilsvarende er også forreste skott, der dørk og garnering avsluttes forut, uten gjennomføringer inn i skøyta.
De doble skrogene var en stor sikkerhet for Archer-skøytene. RS 17 «Christian Børs» satte i 1920 los om bord i «Stavangerfjord» fra den Norske Amerika-linje. Under operasjonen fikk redningsskøyta nærkontakt med passasjerdamperen, og fikk slått inn den ene siden. Man trodde den ville synke og ble derfor forlatt. Senere ble hun imidlertid funnet drivende, der hun fløt på det indre skroget.
Ingen av Archer-skøytene som fremdeles seiler har vanntett indre skrog i dag. Når motor har blitt installert har man måttet fjerne både dørk, garnering og skott i akterskipet. Dessuten har mange åpnet det indre skroget utover dette for å få bedre lufting og mindre råte mellom skrogene.
Heller ikke på RS «Stavanger» blir det indre skroget gjort vanntett nå, ettersom vi ikke driver garneringen m.m. det vil være unødvendig kostbar ettersom hun skal settes på land, og poenget er å vise konstruksjonen.

Maling:
Stavanger ble malt flere ganger gjennom tjenesten. Rundt 1930 var akterskipet og salongen malt med odring. I lystbåtperioden ble malingen fjernet, men ettersom treverket er det samme er det mer enn nok malingsrester igjen i sprekker og skjøter. Dette er nok for malingseksperter til å finne ut mye om hvordan hun var malt. Dessuten er det flere steder der malingen aldri har vært fjernet.

Skottet var malt som resten av salongen. Rundt 1927 ble det installert radiomottaker om bord, og det ble bygget en kasse til batteriene. Dermed ble malingen her bevart resten ble fjernet.

Da batterikassen ble revet for å gi plass til en dieselovn, ble heller ikke malingen skrapt av, og man har dermed et område der alle forskjellige malingslag inntil 1927 er bevart.
Når en malingsekspert er ferdig med fargeanalysen, skal ny batterikasse bygges. Siden skal hele skøyta males anno 1930. (Red.anm. juli 2002: Etter malingsundersøkelser og anbefaling fra NIKU er hun nå ferdig malt og odret anno 1901)

Bufeet:
Den originale bufeen står igjen på begge sider i salongen. Ifølge tegningen stod vaskeservanten stå på babord side. I «Stavanger» har den vært på styrbord. Dette vet vi fordi det kun er plass til den under lokket på styrbord. Den ble naturligvis stuet vekk under seilas.

Kjettingkasser:
Her går kjettingen gjennom dørken og stables i kjølen. Slik var det naturligvis ikke i tjenestetiden, da dørken var boltet, drevet og vanntett. Det stod derimot to kjettingkasser langs masten i akterkant (skøytene førte 2 stokkankere på rundt 100 og 140 kg)
Kasser som originalt skal først bygges når «Stavanger» står på land.

Inntil da ønsker vi å ha tilgang under dørken.
Forut skimtes for øvrig ved/kull-ovnen.
Det er bygget opp originale ved/kullkasser på hver side av denne.

Bølgedempertank:

De seilende redningskøytene brukte olje for dempe sjøen i operasjoner. Særlig var dette effektivt under sleping. I begynnelsen var tanken montert i forpiggen, men det hendte at oljen (eller tran som man vanligvis brukte ettersom det var rimeligere) frøs til. F.o.m. «Stavanger» var den derfor montert i byssa. Tanken er blitt fjernet, men merker på skott og skap viser hvor den var. Innfellingen til i skapet mot høyre er gjort for at falsen på tanken skal få plass.
Bølgedempertanken til Stavanger tok ca 20 liter. Fra tanken gikk det kobberrør gjennom spant og hud på hver side. Oljen ble dermed sluppet ut i vannlinjen ca 2 ½ meter fra baugen. For øvrig hadde man 60 liter ekstra i tank akter, samt 60 liter parafin til lamper og lanterner.

Havets hvite engler

De hvite seil med røde ringer var en trygghet og håp om frelse hvis ulykken var ute. Forutsetningen var en hardfør, manøvrerbar skøyte som muliggjorde bergingsarbeide. Dekket måtte være en funksjonell arbeidsplass i all slags vær.

Vi vil her se på noen særegenheter i løsningene på dekk, samt spormål som har blitt og blir diskutert.

Styrebrønn: Alle de seilende Archer-skøytene hadde en todelt styrebrønn, selv om størrelsen varierte noe mellom de tre hovedtypene. Løsningen var svært praktisk under hek­tisk arbeid i hardt vær. Rormannen stod akter, og en eller to mann tok skjøte(r) i fremre rom. Man fikk slik godt arbeids­rom under slag og manøvrering.

Rormannen har også nagler der han kan feste skjøte(r). Disse naglene skimtes. Rommet foran masten ble altså fjernet da skøyta fikk motor i 1946, og er nå tilbakeført til original løsning.

Årer: Årene var lange, rundt 7 meter. Denne er av en nyere variant, og altfor kort. Man sa at man «gikk» skøyta; den mest effektive roingen får man ved å gå fram og tilbake på dekk med god bruk av bein og kroppstyngde.

Slepepullert: Slepepullertene var fjernet og man har bygget nye på riktig sted. Man er fremdeles usikker på ut­formingen av top­pen av pullerten, som også var stativ for redningskanon­en. Originaltegning­en, samt uklare bil der av søsterskøyta RS 15 (som altså ble bygget samtidig), anty­der at pullertene var avrundet og hadde en smidd ring rundt toppen. Men det er også noe informasjon som tyder på at pul­lertene på RS 14 og 15 faktisk var forskjellige.

Ankerspill: Ankerspillet er «Stavangers» originale. Det er slitt, men funge­rer fremdeles godt. Løsningen med å ha ankerspillet aktenfor stormasten har bl.a. den fordelen at man får vekten fra spill og kjettingen midt i skøyta. Skorsteinen fra ovnen i salongen kommer opp mellom masten og ankerspillet. Legg for øvrig merke til tollepinnene på babord. Det er fire posisjoner, to på hver side til å ro skøyta i fra.

Radioantenner: (Tegning fra Signal nr.3, 1927) Redningsskøytene fikk radio mot slut­ten av 20-tallet. Det var et problem å få montert en lang nok antenne. Man fant etter hvert en løsning med å sette en liten rå på mastetoppen og førte antenner av isolert kabel fra denne til akterkant av riggen og gjennom dek­ket til en felles bryter foran apparatet. Jordledningen gikk også til denne bry­teren, og antennen ble koblet til denne når apparatet ikke var i bruk.

Jordledningen ble i begynnelsen forbundet med en kobberplate under vann, men det viste seg etter hvert at man fikk tilstrekkelig jordforbindelse i jernkjølen, og man satte ledningen på en av kjølboltene.

Hensikten med radio var å motta værvarsler fra kringkastingen. Ved kuling og stormvarsler heiste rednings­skøyta en sort kule eller rød lanterne i stormasten til varsel for fiskeflåten.

Skorstein til byssa: Mye av dekket er originalt, men det har vært mange reparasjoner. De tre korte plankene her har vært satt i for å tette hul­let der skorsteinen til byssa kom opp. Vi vet ikke helt sikkert hvordan denne skorstei­nen var utformet, de beste kildene forelø­pig er fra gamle bilder av RS 12 «Svolvær». Skorsteinen ble fjernet under seilas.

Falsk nat: Det var mange prismer i dekk. Svol­vær-typen hadde ikke (i motsetning til Colin Archer-typen) en kappe med vinduer, og prismene var desto vikti­gere. Planken der prismene sitter er dobbelt så brede som de andre. Men estetikken var tydeligvis viktig, for man felte inn og beket et falsk nat, slik at det fremstod i samme bredde som resten. Dekket er naturligvis drevet og beket. Det har holdt seg forbausende bra. Med litt oppstramming og beking er dekket blitt rimelig tett.

RS «Stavanger» i opplag:RS «Stavanger» ligger nå på tradisjonsrike Moen slipp og båtbyggeri i nærheten av Risør. Båtbyggeriene i fjorden har bygget en rekke redningsskøyter. I vinter skal arbeidene om bord på RS «Stavanger» sluttføres.